Kjære alle sammen!
Georg Hille ønsket en kristen begravelse uten for mye fokus på egen person. Han sa en gang: «Alle som kommer i bisettelsen vet hvem jeg er. La det heller bli en takk og ære til Jesus Kristus.»
Etter Georgs ønske leste vi derfor ikke sløyfer på blomster og kranser, men sorry Georg. Vi gjør ett unntak som samler i seg den betydningen du har hatt som prest og forkynner gjennom et langt liv i kirken. På en vakker bukett med hvite liljer sto det skrevet på sløyfen:
«I takksemd og vørnad til vår konfirmantprest. Med ei siste helsing frå konfirmantkullet 1968 i Lom prestegjeld».
Mange har i den siste tiden tegnet rike bilder av biskop em Georg Hille, slik biskop em Finn Wagle på vegne av kirken og hans niese Anne Christie gjorde det nå. Vi har sett Georgs ansikt for oss.
Men i en kristen begravelse er det også riktig å spørre: Men hvem var Georgs Gud?
Utgangspunktet for Georg var gudstjenestens plass i hans liv. Han pleide å si: «Jeg lever mitt liv fra gudstjeneste til gudstjeneste. Livet og troen min er tjoret fast i gudstjenesten og den treenige Gud som møter oss der. Gud vår Far og skaper, Jesus vår bror og frelser og Den hellige ånd som trøster og livgiver, min aller beste venn».
Denne Gudstroen gav hans liv en trefoldig grunntone og en forankring i korsets kraft, i en erfaring av Kristi kjærlighet og en trygg oppstandelsestro i møte med døden.
Forankringen i Kristi kors.
Georg Hille holdt sin tiltredelsespreken som biskop i Hamar domkirke påskedag 30.mars 1975. Da sa han: «Tjenestens krav overstiger min evne og mine muligheter, og jeg leter etter den tone som skal prege min gjerning. Og da søker jeg til min far og bestefar som har gått foran meg i dette bispedømme som biskoper.
På et lite gullkors som har ligget som bokmerke i far, farfars og min egen bibel, står det gravert inn 1.kor 2,2: «For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet». Det ble grunntonen i mitt liv og min tjeneste.
Kristi kjærlighet som en kraft
Dette opplevde han konkret sammen med sin bror, Arnoldus, ved hans dødsleie. Georg har selv fortalt at han den 4. februar 2002, noen timer før Arnoldus døde, 82 år gammel, fikk en ny erfaring av Jesus. Det var akkurat som om den oppstandne Jesus Kristus viste seg i rommet og gav et nytt eksistensielt innhold til den andre grunntonen, erfaringen av Jesu kjærlighet forankret i Fil 1,21: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.»
«Arnoldus så på meg med et kjærlig blikk, med et blikk som bar preg av Jesu blikk, og da tenkte jeg: For et øye-blikk!» Georg så og satte ord på en ny erkjennelse: «Mens vi lever er vi omsluttet av Jesu kjærlighet. Når vi går over grensen blir vi innesluttet i Jesu kjærlighet».
Dette gav også kraft til den tredje grunntonen:
En avgjørende oppstandelsestro
Trygghet i møte med døden, selv om de siste månedene for Georg også var preget av smerte, slapphet og vonde netter. «Dagene tar så lang tid nå, sa han, og nettene med».
Georg som døde nesten 100 år gammel, har vært nær ved å dø tre ganger. For to år siden røynet det på med lungebetennelse. Han var veldig syk, og på det lyse rommet på Diakonhjemmets sykehus ønsket han å snakke om døden og om håpet, og han sa: «Jeg har aldri vært helt på parti med håpet. Det blir så laust og vilkårlig å skulle håpe. Nei, da går jeg heller for 78-utgaven av Hebreerne 11,1:
«Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser», eller som det står i den siste bibeloversettelsen: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis på det vi ikke ser».
Georg var en usentimental, sterkt troende mann som hele livet lette etter noe holdbart og tydelig, slik det fortelles om hans første vitnesbyrd som tyveåring på forbundsleir på Strandheim under avslutningsmøtet søndag kveld. Han reiste seg og sa: «Jeg bestemmer meg herved for å fremstå som en kristen». Klar tale!
Mens han så for seg dødens realitet som en faktisk mulighet på Diakonhjemmets sykehus gjentok han og holdt fast på den tredje grunntonen: «Troen gir sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser».
En håpefull bue
Deretter ble det en sentral samtale om kirkens trosbekjennelser, Apostolikum og Nikenum. Om Apostolikum, der vi bekjenner troen på at Jesus for ned til dødsriket og sto opp fra de døde, tredje dag. Som om Jesus for ned til dødsriket for å være hos de døde, og sto opp fra de døde for å være hos alle levende, ja være her nå.
Vi samtalte også om Nikenum, der vi bekjenner: «Vi venter de dødes oppstandelse og et liv i den kommende verden».
Og vi snakket til slutt om Georgs gode venn, salmedikteren Svein Ellingsen som har skrevet en dåpssalme med en håpefull bue fra dåpen til døden:
«Og ved tidens grense lever fortsatt, dine løftesord ved døpefonten, dåpens lys forblir når livet slukner, dåpens lys forblir når livet slukner.»
Georg fightet seg frem til et håndfast håp fra en kilde utenfor seg selv, slik det i den kristne tro er en løfterik bue mellom de tre håndfuller vann i dåpen og de tre håndfuller jord i en gravferd. Begge ganger ledsaget av Jesu oppstandelses-ord: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg skal aldri i evighet dø».
Dette levde Georg Hille på helt fram til han døde 14. juli sent på kvelden.
Tre dager tidligere hadde vi de siste samtaler med ham der han var våken og bevisst. Jeg kunne takke ham for et langt og godt reisefølge, og vi snakket om kveldsmessene i Trefoldighetskirken der Georg i løpet av fem år, annen hver søndag, velsignet hundrevis av kvinner og menn under forbønnsdelen. Hver messe satt han våkent og ventet på organistens intro til bønnesalmen «Gud er din hvile» som var klarsignalet på at Georg skulle gå fram til alterringen. Og nå, før sin siste reise sommeren 2023 ville han at jeg skulle synge dette verset:
«Gud er din hvile, Kristus din styrke, Ånden er nær som en trofast venn. Herren har hørt deg, nådig berørt deg. Herren vil reise deg opp igjen».
Georg virket lettet og glad, og gjentok med svak stemme: «Ja, opp igjen!»